Hellstrøms problem
Eyvind Hellstrøm gjer seg godt på TV. Men han kjem nok ikkje til å redde den norske landsbygda.
Programmet Hellstrøm rydder opp er inne i sin andre sesong på TV 3. Meisterkokken som har blitt sinna fjernsynsstjerne har vore på signingsferd i heile Noreg og rydda opp i dårlege menyar, late kokkar, skitne kjøken og ferdigmatlager. Bra for TV 3 og bra for restaurant-Noreg. Skulle ein tru. Men det skurrar litt.
Eg har stor respekt for Hellstrøm sin måte å jobbe på. Han er ein god forretningsmann, identifiserer lett dei viktigaste problema på dei stadene an besøker og gjer effektive, riktige grep. Han tar tak i personalproblem, dårlege menyar, rot på kjøkkenet og late servitørar på ein beundringsverdig måte. Han er ærlig, direkte og faktisk også sympatisk. Og han lager god mat med fokus på gode råvarer. Ikkje rart han er bra fjernsyn.
Det er imidlertid ein stad Hellstrøm svikter, og det er i den norske distriktsforståinga. Kanskje er han vant til små stader i Frankrike, der folk gjerne køyrer fem mil og heim igjen for å få god mat. Men det gjer ein altså ikkje like ofte i Noreg. Fakta frå den norske distriktskvardagen er at nesten alle restaurantar, nesten uansett kor gode dei er, må rekne med å ha fleire kveldar der det ikkje kjem ein einaste gjest. Og flest kveldar der det er under halvfullt. Det er det som gjer at det er vanskelig å drive god butikk, ikkje kvaliteten på restauranten. Det er derfor Noreg er fullt av flinke kokkar, som likevel brukar mesteparten av tida si på å varme opp frosenmat. Om ein ikkje veit om det kjem gjestar den dagen, kan ein ikkje ha ein haug med ferske matvarer tilgjengelig. Det har ein rett og slett ikkje råd til.
Problemet for Restaurant-Noreg utanfor Oslo, er altså ikkje korleis ein skal lage god mat, men korleis ein skal tene pengar på det. Dette klarer ikkje Hellstrøm å gi eit godt nok svar på i det han set opp sine enkle, men gode menyar med fersk fisk. Eg skulle så gjerne ønske at han presenterte nokre løysingar her. Eg skulle ønske han tok råvarefokuset sitt litt lenger og gjorde restaurantane i stand til å tilpasse seg ein situasjon med fem gjestar den eine dagen og femti den neste. Utan at ein måtte servere halvfabrikata, men også utan at ein måtte kaste masse mat. Først då hadde eg hatt tru på at han faktisk ville redde verda. Eller i alle fall Restaurant-Noreg. For om nokon kunne klart det, så måtte det vore han.








